Vonde og overveldende opplevelser kan sette spor i oss; iblant på måter som forhindrer oss i være tilstede i nåtiden selvom det er lang tid etter hendelsene inntraff. Ordet ‘traume’ er hentet fra gresk og betyr direkte oversatt ‘skade’ eller ‘sår’. Anvendt på psykiske reaksjoner viser dette til erfaringer som har svært negativ innvirkning på våre følelser, tanker og relasjoner. Som om såret er for stort til å leges av seg selv, og en betennelse har utviklet seg.
Alle menneskeliv vil innebære vonde og vanskelige hendelser, såkalte belastninger, slik som sorg, sykdom, ulike former for tap, drømmer som ikke realiseres, kjærlighet som ikke gjengjeldes, og lignende. Hvilke konsekvenser dette får og hvor vanskelig det er for oss å finne mening og glede i tilværelsen igjen vil være påvirket av mange unike sider ved vår situasjon og bakgrunn.
Psykologiske traumer omhandler hendelser og omstendigheter som er ekstra alvorlige og spesielt belastende, og hvor de negative reaksjonene overskrider mestringsevnen vår over tid.
Det finnes ingen objektiv skillelinje mellom hva som er en ‘normal belastning’ og et ‘psykologisk traume’. Kanskje er det også mest nyttig å tilnærme seg temaet fra et nyansert perspektiv, hvor vi kan ha et blikk på både likheter og gradsforskjeller i hvordan mennesker påvirkes av belastende livshendelser. Diagnosen Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) viser til tilfeller hvor symptomene har antatt en betydelig intensitet og er en stor forstyrrelse i muligheten til å leve slik vi ønsker. Vanlige kjennetegn på PTSD er sterk angst som utløses av ulike indre eller ytre ‘triggere’ som minner oss om hendelsen, unnvikelse av en rekke situasjoner som kan utløse reaksjonene, og påtrengende indre opplevelser av at det vonde skjer på nytt. Dette kan ofte ta form av invaderende mentale bilder eller filmsekvenser fra hendelsen, og sterke følelser og kroppsreaksjoner assosiert med hendelsen som setter oss ut av spill.
En vanlig mekanisme i mennesker er å distansere seg automatisk når noe overveldende og ekstremt vondt som skjer; ved at vi kobler oss kroppslig og mentalt vekk når inntrykkene er for intense. Dette kan hjelpe oss med å komme gjennom svært vanskelige hendelser, og er en nyttig reaksjon i situasjoner hvor andre løsninger ikke er mulig. For eksempel ved ulykker, overfall og overgrep vil en slik reaksjon kunne utløses. I etterkant er det vanlig å merke en uvirkelighetsfølelse, en distansert opplevelse hvor man ikke føler seg helt tilstede. Det er som om man ikke integrerer inntrykkene; følelsene, tankene og kroppens responser henger ikke helt sammen. Dette fenomenet kalles dissosiasjon, og er et vanlig trekk ved traumerelaterte vansker. I mer alvorlige tilfeller mister man helt begrep om tid og sted, hvor man først etter en viss tid kommer til seg selv igjen. I mildere varianter er det kanskje snakk om nummenhet og mental distanse. Slike reaksjoner kan henge igjen i lang tid etter hendelsen når indre eller ytre påminnelser oppstår, og bidra til at det er vanskelig å føle seg ‘normal’ eller bearbeide det som har skjedd.
Ved traumer opplever man ofte en kombinasjon av den invaderende angsten, det påtrengende mentale innholdet, i tillegg til en grad av frakobling og dissosiasjon fra reaksjonene. Man kan utvikle en slags ‘fobi’ mot egne følelser, minner, eller spesifikke sanseinntrykk, fordi de er så ubehagelige og uhåndterlige. Typisk ender man da med å bruke mye tid på å distrahere seg vekk og unnvike indre opplevelser, som over tid kan gi en følelse av å være fremmed for seg selv. Det koster også mye energi å holde reaksjonene i sjakk, som forhindrer satsning på andre prosjekter i livet. Videre kan både hendelsen og de påfølgende reaksjonene påvirke hvilke forventninger vi har, og hvordan vi forstår oss selv og verden rundt oss. Det kan bryte ned en grunnleggende trygghet, følelse av å være i kontroll, tilliten til at andre mennesker er til å stole på, og troen på at det finnes håp for fremtiden. Spesielt trist er det at offeret selv kan klandre seg selv og vende all frustrasjonen innover, i form av selvkritikk, skamfølelse eller selvskadende atferd.
Hvilken innvirkning traumatiske hendelser har på oss vil påvirkes av mange individuelle forhold. Det er eksempelvis forskjeller på reaksjonene etter en dramatisk enkelthendelse som brått drar oss ut av en ellers trygg tilværelse, og gjentagende traumer som forekommer over lengre tidsrom. Det kan være typisk at førstnevnte gir overveldende og destabiliserende reaksjoner, samtidig som vi heldigvis klarer å bevare en slags grunnleggende støttende holdning til egen person.
Ved gjentagende traumer eller omsorgssvikt i barndommen kan det være snakk om reaksjonsmønstre som setter seg primært i kroppen, eller mer generell ustabilitet i følelseslivet, og selvfølelsen vår. Når slike traumereaksjoner har vedvart over lengre tid og blitt mer innarbeidet i personens måte å oppfatte og relatere til seg selv og andre på kan det være snakk om at en har utviklet et mer eller mindre personlighetsrelatert problem, eller en mer kompleks form for PTSD.
Andre ganger kommer etterfølgende av et traume eller omsorgssvikt primært til uttrykk i symptomer som depresjon, angst, sterkt kontrollbehov, utryghet i relasjoner, skadelig rusbruk eller overkontrollert/forstyrret forhold til mat.
Dissosiasjon og distanse
Det finnes mange ulike traumerelaterte reaksjoner, og omstendigheter som ligger bak. Fra dramatiske enkelthendelser, sammensatte belastninger over tid, til en barndom preget av alvorlige mangler eller krenkelser.
Hva som skjedde, hvorvidt det var akutt trussel mot livet eller nedbrytende mobbing for eksempel, vil naturlig nok påvirke hvilke vansker vi sitter igjen med. For noen er det snakk om konkrete og direkte påminnelser om bestemte hendelser, for andre er det mer generaliserte plager, eller reaksjoner som reaktiveres ved livsendringer. I psykoterapi vil det være viktig med en individuell forståelse av disse faktorene, og en trygg relasjon hvor følelser kan bearbeides og ny mening kan skapes. Det ligger i traumereaksjonenes natur at unnvikelse og selvbeskyttelse er i fokus, som gjør det vanskelig å søke hjelp. Å kjenne på følelsene og fortelle om hendelsene er en eksponering, som i seg selv vil kunne utløse vonde reaksjoner. For mange vil også livshistorien bestå av hemmeligheter som oppleves skamfulle og det har vært et langvarig prosjekt å nettopp ikke åpne